Apostelgeschichte 21 | En Levende Bok

En Levende Bok

Paulus fortsetter reisen mot Jerusalem

1 Etter at vi skilte lag med lederne for menigheten i Efesos, seilte vi rett ned til øya Kos. Neste dag nådde vi øya Rhodos og fortsatte derfra til byen Patara. 2 Der fant vi et skip som skulle til Fønikia i provinsen Syria, og vi gikk ombord og seilte av sted. 3 Etter en tid fikk vi Kypros i sikte og passerte sør for øya med kurs mot Syria. Vi kom til byen Tyrus, for der skulle skipet losse lasten. 4 Mens dette sto på, gikk vi i land og fant fram til disiplene og stanset hos dem en uke. De ble ledet av Guds Ånd til å advare Paulus mot å fortsette til Jerusalem. 5 Da uken hadde gått, vendte vi på tross av advarslene tilbake til skipet. Alle de troende, også kvinner og barn, fulgte med oss ut av byen og ned til stranden. Der ba vi sammen og tok avskjed med hverandre. 6 Vi gikk om bord, og de andre vendte hjem til sitt. 7 Nesten uten opphold kom vi til Ptolemais. Der hilst vi også på de troende, men stanset bare en dag. 8 Så fortsatte vi til Cæsarea, der vi bodde hos Filip. Han var stadig opptatt med å spre det glade budskapet om Jesus. Filip var en av de første sju medarbeiderne til disiplene. 9 Han hadde fire ugifte døtre, som alle hadde fått evner av Gud til å tale profetisk. 10-11 Under besøket som varte i flere dager, kom en mann fra Judea for å treffe oss. Han het Agabus. Også han hadde fått evner av Gud til å tale profetisk. Han tok beltet til Paulus og bandt sine egne føtter og hender med det og sa: ”Guds Hellige Ånd sier: ’På denne måten skal eieren av dette belte bli bundet av jødene i Jerusalem og bli utlevert til romerne.’ ” 12 Vi som hørte dette, både reisekameratene og de troende på stedet, forsøkte på alle måter å overtale Paulus til ikke å fortsette til Jerusalem. 13 Men han sa: ”Hvorfor gråter dere og gjør det vanskelig for meg? Jeg er beredt, ikke bare til å bli fengslet i Jerusalem, men også å dø for Herren Jesu skyld.” 14 Vi forsto da at han ikke hadde noen planer om å bøye av. Vi roet oss og sa: ”La det bli som Herren vil.” 15 Etter disse dagene hos Filip gjorde vi oss klare og fortsatte mot Jerusalem. 16 Noen av disiplene i Cæsarea fulgte med oss et stykke og viste oss veien til Mnason sitt hus der vi fikk bo. Mnason kom fra Kypros, og var en av de første som begynte å tro på Jesus.

Paulus kommer fram til Jerusalem

17 Da vi kom fram til Jerusalem, ble vi hilst hjertelig velkommen av de troende. 18 Dagen etter at vi hadde kommet, tok Paulus oss med hjem til Jakob^[1]. Der samlet også de andre lederne i menighetene seg. 19 Etter at vi hadde hilst, fortalte Paulus smått og stort om arbeidet sitt og om hvordan Gud hadde brukt ham for å nå ut til andre folk. 20 Da lederne i menighetene hørte dette, hyllet de Gud. Men etter en stund sa de: ”Du vet, kjære bror, at mange tusen jøder har kommet til tro her, og de er alle nøye med å følge Moseloven^[2]. 21 Nå har et rykte blitt spredd i Jerusalem om at du lærer de jødene som bor blant andre folk, at de ikke behøver å følge Moseloven. Du skal også ha sagt at de ikke behøver å omskjære sine sønner eller å følge våre jødiske tradisjoner. 22 Noe må derfor bli gjort, for de kommer sikkert til å få greie på at du er her. 23 Vårt forslag går ut på dette: Her er det fire menn som har gitt et løfte til Gud.^[3] 24 Ta dem med til templet og gå sammen med dem og foreta seremonien for renselse. Betal etterpå utgiftene slik at de også kan klippe håret, slik det er påbudt i loven. Da forstår alle at ryktene om deg er falske, og at du selv følger Moseloven. 25 Når det gjelder troende fra andre folk, står vi fast ved vår beslutning. Det eneste vi krever av dem er det vi skrev om i vårt brev: At de ikke skal spise mat som blir ofret til avguder, at de ikke skal spise kjøtt fra kvalte dyr eller noe annet som fortsatt har blod i seg, og at de skal avholde seg fra seksuell løssluppenhet.^[4]”

Paulus blir arrestert i templet

26-27 Paulus syntes forslaget hørtes bra ut, og neste dag tok han mennene med seg og foretok seremonien for renselse sammen med dem. Senere gikk han til templet og meldte offentlig fra om at renselsestiden skulle være slutt om sju dager og at et offer da ville bli båret fram for hver og en av de fire mennene. Like før de sju dagene var slutt, fikk noen jøder fra provinsen Asia^[5] øye på Paulus i templet og hisset opp folket mot ham. De grep tak i ham og 28 skrek: ”Israelitter^[6]! Hjelp oss! Her er den mannen som over alt i verden, og til alle i vårt folk, lærer stikk i strid med Moseloven^[7] og templet. Nå har han til og med tatt med noen som ikke er jøder, inn i templet og gjort dette hellige stedet uverdig^[8].” 29 Mannen hadde tidligere på dagen sett Paulus nede i byen sammen med Trofimus fra Efesos, og de trodde derfor at Paulus hadde tatt ham med seg til templet. 30 Det drøyde ikke lenge før hele byen var i opprør og kom løpende. De slepte Paulus ut av templet, og portene ble straks stengt bak ham. 31 Folket tenkte å drepe ham, men kommandanten ved den romerske garnisonen fikk vite at hele Jerusalem var i opprør. 32 Derfor rykket han raskt ut med soldatene og offiserene sine. Da folkemassen fikk se soldatene, sluttet de å mishandle Paulus. 33 Kommandanten gikk straks fram og arresterte Paulus og ga befaling om at han skulle bli bundet med doble kjettinger. Han spurte folkemassen hvem Paulus var og hva han hadde gjort. 34 Blant folket skrek noen det ene, mens andre sa noe helt annet. Kommandanten kunne ikke i forvirringen få klarhet i hva de mente. Han ga derfor befaling om at Paulus skulle bli tatt med til den romerske festningsborgen. 35-36 Folket fulgte etter helt fram og ropte: ”Drep ham, drep ham!” Da de kom fram til trappen, ble folkemassen så voldsom at soldatene måtte løfte Paulus opp på skuldrene for å beskytte ham.

Paulus sin forsvarstale for folket

37 I det Paulus skulle bli ført inn i festningsborgen, sa han til kommandanten: ”Får jeg si noen ord til deg?” ”Kan du gresk?” undret kommandanten forbauset. 38 ”Er ikke du den egypteren som satte i gang et opprør for noen år siden og tok med seg 4 000 bevæpnete rebeller ut i ørkenen?” 39 ”Nei”, svarte Paulus, ”jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia, borger av en stor og viktig by. Jeg ber derfor om at du lar meg tale til folket.” 40 Kommandanten ga ham da sin fullmakt, og Paulus gjorde tegn til folket fra toppen trappen at han hadde noe å si. Da alle hadde roet seg, begynte han å tale til dem på arameisk^[9].