1Snart fikk utsendingene og de andre troende i Judea høre at også andre folk hadde tatt imot budskapet om Jesus.2Da Peter kom tilbake til Jerusalem, begynte de troende jødene å anklage ham og si:3”Hvorfor har du besøkt slike som ikke er jøder? Du har til og med spist sammen med dem.”4Da fortalte Peter det som hadde skjedd. Han sa:5”En dag, da jeg var i byen Joppe, kom Guds Ånd over meg mens jeg ba og jeg fikk se et syn. Jeg så noe som lignet en stor duk bli senket ned fra himmelen. Duken var festet i sine fire hjørner og kom helt ned til meg.6Da jeg undersøkte den nærmere, fikk jeg se at den inneholdt alle slags ville og tamme dyr, både slike som flyr og slike som lever på land.7Jeg hørte en stemme si: ’Peter, reis deg opp, slakt og spis.’8Jeg svarte: ’Nei, aldri, Herre. Jeg har aldri spist noe som Gud har forbudt i Moseloven.’[1]9Men stemmen fra himmelen hørte jeg på nytt, som sa: ’Dersom Gud har gjort noe tillatt, skal ikke du behandle det som forbudt.’10Dette skjedde tre ganger, og så ble alt sammen dratt opp til himmelen igjen.11I samme øyeblikk kom tre menn til huset der vi var. De hadde blitt sendt fra Cæsarea for å hente meg.12Guds Ånd sa til meg at jeg skulle følge med uten å bekymre meg for at de ikke var jøder. Disse seks mennene fra menigheten i Joppe fulgte også med meg, og vi kom hjem til den mannen som hadde sendt delegasjonen til Joppe.13Mannen fortalte at en engel hadde vist seg for ham hjemme i huset og sagt til ham: ’Send bud til Joppe og hent Simon Peter.14Han har noe å fortelle som kan frelse både deg og de andre i huset ditt.’15Jeg rakk ikke mer enn å begynne å tale, før Guds Hellige Ånd kom og fylte alle, akkurat som den fylte oss den første tiden.16Da husket jeg at Herren Jesus hadde sagt: ’Johannes døpte dere med vann, men dere skal bli døpt med Guds Hellige Ånd.’17Etter som Gud ga alle disse fremmede den samme gaven som han ga til oss jøder som tror på Herren Jesus Kristus, hva kunne da jeg gjøre med det?”18Da de andre hørte dette, var det slutt på innvendingene deres. De begynte å hylle Gud og sa: ”Tenk at Gud også har gitt andre folk sjansen til å vende seg bort fra synden og få evig liv.”
Menigheten i Antiokia
19De troende fra Jerusalem, som hadde blitt spredd under den forfølgelsen som startet etter Stefanus sin død, hadde nå kommet helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. De hadde underveis spredd budskapet om Jesus bare til jødene.20Noen av de troende, som var fra Kypros og Kyréne, reiste til Antiokia. De fortalte de glade nyhetene om Herren Jesus Kristus også til noen som ikke var jøder.21Gud ga dem kraft, slik at et stort antall mennesker kom til tro og begynte å følge Herren.22Ryktet om dette nådde etter en tid menigheten i Jerusalem som straks sendte Barnabas dit.23Da han kom fram til Antiokia og fikk se det Gud i sin godhet hadde gjort i byen, ble han glad og oppfordret de troende til å holde seg til Herren Jesus av hele sitt hjerte.24Barnabas var en god mann, fylt av Guds Hellige Ånd og sterk i troen. Derfor fikk han være med å vinne enda flere for Herren.25Etter dette reiste Barnabas videre til Tarsus for å lete opp Saulus.26Da han hadde funnet ham, tok han Saulus med tilbake til Antiokia. Der stanset de i menigheten et helt år og underviste et stort antall mennesker. Det var i Antiokia at disiplene for første gangen fikk navnet kristne[2].27På denne tiden kom noen personer dit fra Jerusalem. Gud hadde gitt dem evner til å holde fram budskapet fra ham.28En som het Agabus, ble drevet av Guds Ånd til å reise seg opp i et møte og forutsi at en alvorlig sultekatastrofe ville ramme hele Romerriket. Den inntrådte i regjeringstiden til keiser Claudius.29Disiplene i Antiokia besluttet derfor å sende hjelp til de troende i Judea. Hver og en skulle gi så mye han hadde råd til.30De samlet sammen gavene og overlot alt til Barnabas og Saulus, som fikk i oppdrag å overlevere gavene til lederne i menighetene i Jerusalem.